Publicerad 2025-03-31
5 min LÄSNING
Hvitvasking av penger er en innviklet og ofte misforstått praksis. Den er omgitt av noen misoppfatninger som kan forvrenge forståelsen av hvordan det faktisk fungerer. I det følgende behandler vi tre vanlige misoppfatninger.
En vanlig misforståelse er at hvitvasking også kan omfatte penger som opprinnelig er lovlig opptjent, men som skjules for myndighetene. Et eksempel på denne feiltolkningen finner vi i en artikkel av Nigel Morris-Cotterill. Han gjengir en rapport fra U.S. Senate Subcommittee, “Correspondent Banking: A Gateway for Money Laundering”. Rapporten beskriver tilfeller der personer har plassert mer enn 100 000 dollar på bankkontoer på Caymanøyene uten å betale skatt på disse midlene. I enkelte land, som Malaysia, må alle utenlandske overføringer rapporteres til sentralbanken, og dersom dette ikke gjøres, kan pengene betraktes som “hvitvasket”. Men dette er en forenklet og feilaktig forståelse av hva hvitvasking egentlig innebærer. Hvitvasking er juridisk definert som prosessen der inntekter fra en primærforbrytelse – som narkotikahandel, korrupsjon eller skatteunndragelse – integreres i den lovlige økonomien, og dermed fjerner forbindelsen til den ulovlige aktiviteten som skapte dem. I eksempelet med penger plassert i skatteparadiser har vi å gjøre med skatteunndragelse, som i seg selv er et lovbrudd, men ikke nødvendigvis hvitvasking. Pengene var opprinnelig “hvite”, altså opptjent på lovlig vis. De ble “svarte” i det øyeblikket de ble holdt skjult for skattemyndighetene, men det er ennå ikke snakk om hvitvasking. Den eneste forbrytelsen så langt er skatteunndragelse. Først dersom en kriminell forsøker å bruke disse pengene fritt uten å vekke mistanke - for eksempel gjennom en prosess med “layering, placement and integration” - kan det være snakk om hvitvasking. Det er derfor viktig å skille mellom skatteunndragelse og hvitvasking. Skatteunndragelse innebærer å unndra seg skatteplikten ved å skjule formue eller inntekt, mens hvitvasking handler om å skjule den lovstridige opprinnelsen til pengene. Selv om de to aktivitetene kan likne og også overlappe, er de ikke like.
Kan vi egentlig vite det?
En ofte fremsatt påstand er at mellom 2 og 5 % av verdens BNP blir hvitvasket, men dette er mer gjetning enn presis vitenskap. Financial Action Task Force (FATF) og FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) anslår at mellom 2 og 5 % av verdens BNP kan være involvert i hvitvasking. Med et globalt BNP på omtrent 100 billioner USD i 2024, innebærer dette et potensielt omfang på mellom 2 og 5 billioner USD som årlig hvitvaskes. Disse tallene brukes ofte av myndigheter, internasjonale organisasjoner og private aktører, men det er viktig å huske at de er grove estimater, ikke eksakte målinger.
Flere eksperter, som Morris-Cotterill, har pekt på at det er umulig å vite nøyaktig hvor mye penger som hvitvaskes. Penger kan passere gjennom finansielle sentre flere ganger, og mange transaksjoner forblir skjulte. Sentralt i hvitvaskingen er naturligvis hemmeligholdet, og det finnes ingen global database som kan bekrefte disse tallene. Den reelle størrelsesordenen kan derfor være både høyere og lavere.
Selv om tallene 2-5 prosent ofte brukes for å påpeke problemets omfang, eksisterer det betydelig akademisk skepsis knyttet til slike estimater. Forskere som Joras Ferwerda har spurt hvorvidt “mørketallsberegninger” av kriminalitetens omfang faktisk er gyldige, pålitelige eller nyttige. Problemet med slike estimater er at de ikke bare kan være gale, men at de også kan gi en falsk trygghet om at vi forstår hvitvasking bedre enn vi faktisk gjør.
Spiller det noen rolle? Hvorfor er dette viktig?
Selv om estimater kan være nyttige for å skape bevissthet rundt problemet, bør de ikke tas for god fisk. Hvis vi ikke vet hvor mye penger som faktisk blir hvitvasket, hvilke kanaler de passerer, hvem og hvor mange som vasker dem, blir det også vanskeligere å utvikle effektive mottiltak. I stedet for å kun fokusere på globale estimater, kan det være mer nyttig å analysere estimater i spesifikke bransjer og regioner. For eksempel har eiendomsmarkedet, luksusvarer og kryptovaluta vist seg å være særlig utsatte for hvitvasking.
Hvitvasking beskrives ofte som en prosess i tre faser:
I plasseringsfasen introduseres de ulovlige midlene i det finansielle systemet, og et vanlig eksempel er å sette inn kontanter på en bankkonto. Dette gir en lett vei for å “legalisere” pengene ved å få dem inn i den legitime økonomien. Men de må ikke inn i det legale finansielle systemet for å bli brukt. Kriminelle kan kjøpe eiendom, betale for svart arbeid etc. med midler som ikke ligger på en bankkonto og ikke kun kontanter.
Derfor er det en galt å tro at bankene er den eneste kanalen for hvitvasking. Kriminelle benytter seg av en rekke alternative metoder. Eksempelvis har vi:
Ved å avklare misforståelsene om hvitvasking kan vi bedre forstå omfanget og kompleksiteten i dette fenomenet. Mange undervurderer hvordan hvitvasking foregår, eller har en feilaktig oppfatning av hva eller hvem det involverer. For å bekjempe hvitvasking effektivt må vi forstå at kriminelle stadig tilpasser seg nye reguleringer og teknologier. De forholder seg heller ikke til landegrenser. Kunnskap og oppmerksomhet er vårt beste våpen i denne kampen.
Kilder
Morris-Cotterill, Nigel. “Money Laundering.” Foreign Policy, no. 124 (2001): 16–22. https://doi.org/10.2307/3183186.
Ferwerda, Joras. «Are Dark Number Estimates of Crime Feasible and Useful?» I Organized Crime in the 21st Century, redigert av Hans Nelen og Dina Siegel, 227–36. Cham: Springer International Publishing, 2023. https://doi.org/10.1007/978-3-031-21576-6_14.