Publicerad 2025-11-02
3 min LÄSNING
I et innlegg i Advokatbladet forrige uke hevder forfatterne at Norge mangler et lovverk som enkelt kan stanse slike betalinger. Det foreslås i artikkelen at hvitvaskingslovens formål eksplisitt skal omfatte å motvirke kriminalitet som muliggjør/finansierer seksuelle utnyttelse av barn (SuaB), og at bankene utvikler et nytt risikoverktøy i tett samarbeid med Kripos. Det siste er jeg helt for. Jeg er en sterk tilhenger av samarbeid, og det er glimrende dersom bankene og Kripos kan utvikle et risikoverktøy sammen. Men når det gjelder det første forslaget har jeg noen spørsmål.
Svaret er jo. FATFs “designated categories of offences” inkluderer uttrykkelig sexual exploitation, including sexual exploitation of children. Dette er altså allerede en standardisert kategori i AML-rammeverket. Også EUs 6AMLD (direktiv 2018/1673) lister sexual exploitation blant de 22 kategoriene (art. 2(1)(d), med henvisning til direktiv 2011/93/EU om bekjempelse av seksuelle overgrep mot barn, seksuell utnyttelse av barn og barnepornografi).
Kjernen i AML-reglene er utbytte av straffbare handlinger. Utgående betalinger som brukes til å begå et lovbrudd er ikke «utbytte» i snever forstand – men rapporteringsplikten omfatter transaksjoner som kan være knyttet til straffbar virksomhet, slik både rettspraksis og tilsyn viser.
Eller er det ordet “enkelt” vi skal henge oss opp i? For enkelt er det ikke i dag – ikke fordi det ikke mangler hjemler, men fordi bankene må undersøke mye. Det finnes 20 primærforbrytelser (snart 22) som kan genere utbytte, og som bankene skal kunne oppdage og rapportere på. Slike transaksjoner blir oppdaget og rapportert, se sak her. Spørsmålet er derfor ikke om dette fanges opp i AML-arbeidet, men kanskje heller hvordan vi prioriterer og operasjonaliserer innsatsen?
Betalinger knyttet SUaB har høy skade og vanskelig deteksjon (mange små, legitime-lignende grensekryssende betalinger; direktesendte overgrep via plattformer). Bankene peker selv på at rundt 10 millioner betalinger passerer norske banker daglig – “nåla i høystakken”-problemet er reelt. Norge er trukket fram i rapportering om bestillingsovergrep (bl.a. Filippinene) og Kripos har anslått 400-2000 norske kjøpere siste år. Videre viser nyere studier både grovheten og at betalingsmønstrene ofte ser ordinære ut.
Men å peke ut SUaB som formål i lovtekst kan kollidere med den risikobaserte tilnærmingen som FATF krever (anbefaling 1), og kan gi en fortrengningseffekt – signalet om at et lovbrudd prioriteres i loven kan implisere lavere prioritet for andre.
Et mulig gode ved en uttrykkelig formålsbestemmelse er et klarere rettsgrunnlag for dataanalyse og informasjonsdeling (myndighetene prioriterer for bankene), som kan gjøre det enklere å allokere ressurser og utvikle bransjefelles typologier. Men det kan også være en ulempe/risiko. Blir det ikke fragmentering av formål å peke ut et lovbrudd, det kan skape press for å liste flere, i strid med en ren risikobasert modell og gi normativ slagside? Er det fare for at styringssignalet overstyrer virksomhetenes egne risikovurderinger, som egentlig skal ligge til grunn for prioritering og kontrolltiltak?
Kanskje er det viktigere å heve kompetansen på hva de ulike primærforbrytelsene er, hvordan de arter seg i betalingsstrømmer, og hvordan man oppdager dem, istedenfor en ny lovformulering?
Kort oppsummert: Jeg synes at Norge allerede har et regelverk og et internasjonalt mandat som gjør SUaB til en primærforbrytelse som rapporteringspliktige har en plikt til å undersøke, som praksis også viser. Den reelle utfordringen er operasjonell: å finne “nåla i høystakken” i enorme betalingsstrømmer uten å skape uforholdsmessige falske alarmer. En uttrykkelig formålsbestemmelse kan gi nyttig signal og plattform for samarbeid, men jeg er usikker på om dette er den beste måten. Er ikke opplæring og risikobasert prioritering av primærforbrytelser, og trygg informasjonsdeling de tingene som bør prioriteres – heller enn en lovtekst som peker ut enkeltlovbrudd som særskilt AML-formål?