Når avsløringsforbudet og rapporteringsplikten i hvitvaskingsloven kommer i konflikt

Publicerad 2025-04-25

8 min LÄSNING

Hvitvaskingsloven fastslår klart og tydelig: Lovens formål er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering (§ 1). Dersom rapporteringspliktige avdekker forhold som kan indikere at midler har tilknytning til slik kriminalitet, skal det foretas nærmere undersøkelser (§ 25). I praksis er dette imidlertid alt annet enn enkelt.

Rapporteringspliktige - særlig banker - står i et krevende krysspress. På den ene siden skal de identifisere og rapportere mistenkelige transaksjoner. På den andre siden må de unngå å bryte avsløringsforbudet i § 28, som forbyr dem å varsle kunden om at en vurdering eller melding om mistenkelig transaksjon (MT-melding) er sendt til Økokrim. Hvordan kan man gjøre en forsvarlig vurdering uten å forstå konteksten? Og hvordan kan man stille spørsmål til kunden uten å avsløre mistanke? Dette skaper en operasjonell og juridisk floke – og det er på høy tid at kravene nyanseres.

Bakgrunn – tolkningene spriker

I en nylig tilsynsrapport rettet Finanstilsynet kritikk mot SpareBank 1 Østlandet, blant annet for brudd på avsløringsforbudet. Banken hevdet imidlertid at avsløringsforbudet ikke var gjeldende i dette tilfellet, med henvisning til Høyesteretts dom i Edison-saken (HR-2024-990-A), hvor det fremkommer at hvitvaskingsloven kun gjelder hvitvasking, heleri og terrorfinansiering, at det ikke er plikt til å undersøke og rapportere annen mulig kriminalitet. Finanstilsynet på sin side anførte at denne uttalelsen måtte ses i lys av det spesifikke spørsmålet Høyesterett behandlet – nemlig hvorvidt banken kunne holdes erstatningsansvarlig overfor en bedriftskunde etter bedrageri. Ifølge Finanstilsynet kunne uttalelsen dermed ikke forstås som et generelt uttrykk for at primærforbrytelser ikke omfattes av hvitvaskingsregelverket. Finanstilsynet viste til forarbeidene (NOU 2016:27 punkt 2.3.4.2) og et brev fra Finansdepartementet til Finans Norge (6. nov. 2023), hvor det ble presisert at:

“Enhver befatning med utbytte fra straffbare handlinger som kan generere utbytte i form av økonomisk verdi, vil anses som hvitvasking i lovens forstand.”

og at:

“Rapporteringspliktige kan ikke avholde seg fra å undersøke og ev. rapportere om forhold dekket av hvitvaskingsloven § 25 utelukkende fordi den aktuelle opptredenen også kan tenkes dekket av gjerningsbeskrivelsen til en primærforbrytelse.”

Her oppstår det uklarhet som gjør arbeidshverdagen til AHV-analytikere svært krevende. Hvem har rett, Finanstilsynet og Finansdepartementet eller Høyesterett? Kan begge uttalelsene være riktige samtidig? For hvordan skal man vurdere om midlene stammer fra kriminalitet uten å ha innsikt i den bakenforliggende forbrytelsen? Det er som å bli bedt om å identifisere brann uten å vite hvordan røyk lukter.

Det er videre paradoksalt at bankene risikerer å bryte avsløringsforbudet når de skal innhente nok informasjon for å forstå kundeforholdets formål og tilsiktede art, herunder transaksjonens hensikt.

De praktiske utfordringene

Finansdepartementet, Finanstilsynet og Økokrim synes å legge til grunn et bredere og mer praktisk fundert hvitvaskingsbegrep enn Høyesterett. Problemet er at bransjen ikke vet hvilken tolkning som skal gjelde – og konsekvensene ved gal vurdering kan være alvorlige. Dette gjelder særlig i situasjoner der det ikke foreligger en fullbyrdet forbrytelse, men hvor det er tegn på at midler kan stamme fra kriminalitet. Skal det rapporteres, og hvordan? Og hva har man egentlig lov til å avsløre til kunden?

AHV-analytikere og kunderådgivere, som ofte har direkte kontakt med kundene, settes i en umulig situasjon og trenger mer støtte i arbeidet sitt. Tar vi Edison-saken som eksempel, forventes AHV-analytikere å identifisere og rapportere mistenkelige transaksjoner uten nødvendigvis å ha forståelse for konteksten rundt primærforbrytelsene de kan være knyttet til. Dette er en uholdbar situasjon. Hvitvasking forutsetter nemlig utbytte fra en straffbar handling – som bedrageri, korrupsjon, skatteunndragelse eller narkotikahandel. Hvordan skal man vurdere noe som “mistenkelig” hvis man ikke vet hvordan den underliggende kriminaliteten arter seg? Og når Økokrim samtidig ønsker seg detaljerte og relevante MT-meldinger, er det verdt å spørre: Er dette realistisk uten å gi analytikerne bedre rammer og verktøy?

Å rapportere mistenkelig aktivitet uten kontekst har konsekvenser for banker, Økokrim og samfunnet sett under ett.

  • Overbelastning av systemet: For mange irrelevante meldinger kan gjøre at viktige saker drukner i mengden.
  • Analytikere mister motivasjon: De føler seg dårlig rustet til å gjøre jobben riktig.
  • Banker risikerer sanksjoner: Grensene for rapporteringsplikten og avsløringsforbudet er uklare.

Noen eksempler illustrerer dilemmaene:

  • Anvendes hvitvaskingsloven på en primærforbrytelse som ennå ikke er fullbyrdet? Skatteunndragelse, som er en primærforbrytelse, kan ikke betraktes som straffbar før skattemeldingen er levert med gale opplysninger. Hva gjør man da med midler som ser ut til å være del av et skatteunndragelsestilfelle, men hvor unndragelsen ennå ikke har skjedd? Hva har man lov å fortelle kunden? Må man rapportere det med en gang? Innsiderkriminalitet, der noen overfører penger til en konto for å kjøpe aksjer med innsideinformasjon. Er det å betrakte som hvitvasking all den tid aksjehandelen ikke er gjennomført?
  • Når pengene ikke er direkte koblet til en kjent forbrytelse. En kunde mottar flere uvanlige innbetalinger, men banken har ikke tilstrekkelig informasjon om midlenes opprinnelse. Banken ber om dokumentasjon og informasjon om midlenes opprinnelse, men velger likevel å avslutte kundeforholdet med henvisning til at kundetiltak ikke lar seg gjennomføre – samtidig som det også sendes en MT-melding til Økokrim. Dersom kunden i mellomtiden har forsøkt å sende inn dokumentasjon for å besvare bankens spørsmål – og denne dokumentasjonen faktisk bekrefter mistanken om primærforbrytelsen – har banken i praksis satt avviklingsplikten foran undersøkelselsplikten, og hva er konsekvensene da?
  • Når kunden ikke nødvendigvis er klar over forbrytelsen selv – muldyr-kontoer. En person som lar noen andre bruke kontoen sin, vet kanskje ikke at de blir brukt i en kriminell operasjon. Hvilken rolle og ansvar har banken i en slik situasjon? Banken kan ikke informere kunden om at handlingene deres potensielt er ulovlige, uten å risikere å bryte avsløringsforbudet i § 28. Det er samtidig vanskelig å etterleve formålet med loven – å avdekke og forebygge hvitvasking – dersom banken ikke kan stille spørsmål på en måte som gjør det mulig å forstå midlenes opprinnelse. Hvis banken ikke klarer å innhente tilstrekkelig informasjon, skal kundeforholdet avsluttes. Men er det da reelt rom for å oppfylle undersøkelsesplikten? Hvorfor finnes ikke unntak til § 28?
  • Bedriftsledere som blir lurt. Når en bedrift betaler svindlere i god tro, er transaksjonen mistenkelig – men det er “bare” bedrageri, ikke hvitvasking. Hva gjelder da?
Bransjen har behov for nyansering og veiledning

Det er positivt at Sparebank 1 Østlandet vurderer å klage til Finanstilsynsklagenemnda, og jeg håper at avsløringsforbudet tas opp for avklaring og tydeligere retningslinjer slik at aktørene lettere kan etterleve og operasjonalisere avsløringsforbudet.

Mange aktører prøver å effektivere AHV- og KYC-arbeidet sitt, og i den forbindelse er det en utfordring å levere tilfredsstillende opplæring og støtte til AHV-analytikere og andre ansatte som håndterer mistanker. I den grad de som sitter på store organisasjonersjuridiske avdelinger og høyere opp i hierarkiet ikke enes om hva som er tilstrekkelig eller hvordan de skal formulere rutinene, blir det enda vanskeligere for førstelinjen å håndtere disse vanskelige spørsmålene.

Massiv ressursinnsats

At arbeidet med antihvitvask har fått stadig større oppmerksomhet de siste årene, speiles i den omfattende ressursinnsatsen i sektoren. Fra 2020 til 2023 har antallet ansatte som jobber med antihvitvask økt fra 8 657 til 12 230 – en vekst på hele 41 prosent. Ved inngangen til 2023 hadde DNB alene over 600 heltidsansatte viet til dette arbeidet. Antallet MT-rapporter har nesten doblet seg på tre år, fra 12 703 i 2020 til 23 703 i 2023. DNB alene rapporterte 3 478 forhold i 2024, som er en økning på 36 prosent sammenlignet med året før – og det høyeste antallet banken noen gang har rapportert. Dette kan skyldes økt kriminalitet å rapportere, men mest sannsynlig er det en effekt av økt bevissthet, flere ressurser, bedre systemer, og en bedre forståelse av betydningen av rapporteringsplikten. Og kanskje også en økende frykt for sanksjoner ved manglende rapportering.

Ny EU-regulering på vei

EU vedtok et nytt AML-regelverk i 2024. Når AMLD6 og den nye hvitvaskingsforordningen (AML Single Rulebook) trer i kraft i 2027, får vi en mer harmonisert rettstilstand i Europa. I direktivet fremgår det at primærforbrytelser inngår ved vurdering av mistanke og i MT-rapporteringen, se artikkel 9 (2.b). I tillegg understrekes dette i “skäl” 6 i forordningen: “Harmoniseringen på det relevanta straffrättsliga området möjliggör en kraftfull och enhetlig strategi på unionsnivå för förebyggande och bekämpning av penningtvätt och förbrott till penningtvätt, inbegripet korruption… All slags straffbar inblandning i ett förbrott till penningtvätt …bör också betraktas som brottslig verksamhet vid tillämpningen av det direktivet och denna förordning.”

Jeg tolker Finanstilsynets og Økokrims forståelse av lovens virkeområde som mer i tråd med den utviklingen vi ser i EU. Det trengs en nyansering – både situasjonene som utløser rapporteringsplikt, og hva som regnes som et brudd på avsløringsforbudet. De som faktisk utfører jobben – rådgivere, analytikere og saksbehandlere – trenger tydeligere rammer, bedre støtte og praktisk veiledning. Først da får vi et velfungerende og effektivt system som faktisk oppfyller formålet med loven, nemlig å bekjempe hvitvasking og terrorfinansiering.

Det er urimelig å forvente at banker og andre rapporteringspliktige selv skal balansere rapporteringsplikt og avsløringsforbud, når konsekvensene ved feiltrinn er millionbøter og omdømmetap.

Kilder