Mia Harmenberg | Skitne penger & eksklusiv stil

Noe som har opptatt meg en del er hvordan store designerhus bidrar til hvitvasking. I Norge har det vært rettet lite oppmerksomhet mot luksusindustrien fra et hvitvaskingsperspektiv. Men i Sverige, Danmark og resten av Europa har det fått mer oppmerksomhet. Blant annet var det spekulasjoner omkring at Belgia og Italia prøvde å ekskludere diamantindustrien og luksusvarer fra en sanksjonspakke, men EU innførte likevel forbud mot eksport av luksusvarer til Russland i mars 2022.¹ I 2021 ble tre urmakere i Stockholm dømt av förvaltningsrätten til å betale totalt 10,2 millioner SEK for brudd på hvitvaskingsloven.²

Det finnes flere lignende eksempler. Forrige uke kom förvaltningsrätten med ny dom. Louis Vuitton ble bøtelagt 5 millioner SEK for mangel på etterlevelse av hvitvaskingsregelverket. Nylig leste jeg boken När ingen lyssnar av Diamant Salihu, som blant annet handler om EncroChat. Dokumentarserien Marbella av Uppdrag granskning er også interessant. Der ser vi hvordan kriminelle bruker luksusvarer til å vise frem sin nyvunne rikdom. I Sverige ble det en tid ansett som en gjengtillhørighetsmarkør å gå rundt med en Gucci-caps – et synlig tegn på makt, penger og en viss livsstil.³ Alt dette har fått meg til å reflektere enda mer over dette temaet og nå var det på tide å skrive ned disse tankene.

Luksusvarer som hvitvaskingsverktøy

Forhandlere av luksusvarer er utsatt for en høy iboende risiko for hvitvasking nettopp fordi de er kontantintensive. Luksusvarer som eksklusive klokker, biler og designerklær er ikke bare statussymboler, men også effektive verktøy for hvitvasking. Luksusvarer kjøpes og selges ofte på tvers av landegrenser, noe som gjør det vanskelig å spore transaksjoner og knytte midler til spesifikke kriminelle nettverk. Dyre gjenstander er lett omsettelige og kan ofte kjøpes med kontanter uten at selgeren stiller inngående spørsmål. I noen tilfeller fungerer luksusvarer til og med som en alternativ valuta i kriminelle miljøer, hvor dyre gjenstander brukes til å betale for narkotika, våpen eller andre illegale tjenester.

Et annet aspekt er hvordan luksusvarer brukes for å rekruttere unge til kriminelle nettverk. I utsatte områder i Sverige blir unge lokket inn i gjenger med dyre merkeklær, eksklusive sko og tilgang til luksusbiler. Luksusvarer er altså ikke bare et hvitvaskingsverktøy, men også en taktikk for å bygge lojalitet og status internt i gjengmiljøer.

Tilsynsmyndigheter og regulering

For å bekjempe hvitvasking og terrorfinansiering er det innført strengere kontroll med kontantbetalinger. I Sverige gjelder rapporteringsplikten for kontantsalg over 5 000 euro, mens det i Norge er forbudt å akseptere kontanttransaksjoner over 40 000 kroner (ca. 4 000 euro).

I Sverige er det Länsstyrelsen som fører tilsyn med blant annet pantbanker, regnskapsførere, skatterådgivere, uavhengige jurister som tilbyr visse tjenester, postboksselskaper, selskapsdannere, bedriftsmeglere og trustforvaltere. Varehandlere og kunsthandlere omfattes også av tilsynet under visse forutsetninger. De fleste aktørene under Länsstyrelsens tilsyn må være registrert i Bolagsverkets register mot hvitvasking. I dette registeret skal både fysiske og juridiske personer registreres dersom de driver virksomhet som innebærer kontanthandel med varer til en verdi som tilsvarer minst 5 000 euro. Dette beløpet inkluderer både kjøp og salg, og verdien kan gjelde flere ulike transaksjoner som antas å ha en sammenheng. Betalingen kan også skje på forskjellige tidspunkter.

I Norge er tilsyn organisert på en annen måte enn i Sverige. Det finns tre tillsynsmyndigheter i Norge:

Finanstilsynet følger opp de fleste rapporteringspliktige aktører
Advokattilsynet fører tilsyn med advokater
Lotteritilsynet fører tilsyn og kontroll med de statlige pengespillene

Men hvem overvåker egentlig luksusforhandlere og andre aktører som er forpliktet til å følge hvitvaskingsloven og KYC-tiltak (Know-Your-Customer)? Hvem har ansvar for “forhandlere av gjenstander”, slik de er omtalt i hvitvaskingsloven § 5? Ifølge andre ledd er det Skatteetaten som skal følge opp beløpsgrensene, men har det faktisk blitt gjennomført tilsyn med luksusbransjen i Norge? Jeg har dessverre ikke noe svar og vil gjerne høre fra deg hvis du har mer informasjon.

Det er også verdt å nevne at den nye hvitvaskingsforordningen i EUs AML-pakke, også kalt “AML Single Rulebook”, vil tre i kraft i 2027. Denne forordningen utvider omfanget av rapporteringspliktige enheter til også å inkludere forhandlere av luksusvarer, slik som edle metaller, edelstener, gullsmeder, urmakere, forhandlere av luksusbiler, fly, yachter og kunstverk. Disse aktørene vil bli underlagt strengere krav til kundetiltak og må rapportere mistenkelige transaksjoner. Samtidig er det verdt å merke seg at klær, vesker og andre luksusaccessoirer foreløpig ikke er inkludert i denne reguleringen. EU-kommisjonen skal imidlertid vurdere behovet for å inkludere disse varene innen 2030, basert på erfaringene med implementeringen av regelverket.

Louis Vuitton – Tilsynsrapporten & förvaltningsrättens dom

I Sverige gjennomførte Länsstyrelsen (tilsvarer fylkesmannsembetet i Norge?) et omfattende tilsyn av Louis Vuitton (LV), hvilket resulterte i en sanksjonsavgift på 5 millioner SEK. Noen av de viktigste bruddene som ble avdekket, inkluderte:

Mangelfull risikovurdering – LV anså feilaktig at de ikke var omfattet av hvitvaskingsregelverket. De anførte at deres beløpsgrense på 50 000 kroner for kontantbetalinger var tilstrekkelig for å unngå regelverket, noe Länsstyrelsen avviste.
Manglende kundetiltak – LV hadde ingen systematisk vurdering av kundens risikoprofil, tillot anonyme kjøp og verifiserte ikke informasjon i kundekortene. Flere av deres kunder hadde flere kundekort, noe som gjorde det mulig å omgå beløpsgrenser.
“Sambandstransaksjoner” – Begrepet forstås som transaksjoner som gjennomføres i flere omganger, men som likevel er forbundet med hverandre. I slike tilfeller beregnes beløpsgrensen samlet for disse transaksjonene. I rapporten framgår det at kunder kunne gjennomføre flere kontante transaksjoner i et kort tidsrom uten at dette ble oppdaget. Videre overså LV tilfeller hvor kjøp ble delt opp for å unngå rapporteringsplikt.
Utilstrekkelige interne rutiner og opplæring – Ansatte hadde ikke klare retningslinjer for å identifisere mistenkelige transaksjoner. Dokumentasjonen var selvmotsigende og usystematisk. Butikkpersonalet stolte mer på personlig kjennskap til kundene enn objektive risikovurderinger. Butikkansatte ble ikke tilstrekkelig opplært i hvitvaskingsregelverket.
Utilstrekkelig rapportering og overvåking – De fant transaksjoner som burde blitt flagget og rapportert. LV hadde manglende systemer for overvåking av mistenkelige transaksjoner.

Dommen fra förvaltningsrätten, som falt 9. desember 2024, bekreftet Länsstyrelsens vurdering og opprettholdt sanksjonsavgiften. LV har ikke anket saken.

Er luksusbransjen for lett å misbruke?

Hvitvaskingsdirektivet inkluderer luksusvarer, og i Norge er det forbud mot kontantbetalinger over 40 000 kroner, men er reguleringen tilstrekkelig? Banker har strenge KYC-krav, men mange luksusforhandlere ser ikke ut til å ha samme forventninger i Norge.

Luksusmarkedet er et av de siste store hullene i hvitvaskingsregelverket. Med tanke på hvor sentral denne bransjen er for kriminelle nettverk, er det på høy tid å innføre strengere tiltak for å forhindre misbruk.