Publicerad 2025-01-16
7 min LÄSNING
Banker og andre rapporteringspliktige som er pålagt å etterleve hvitvaskingsregelverket må forholde seg til flere ulike lovverk, noe som gjerne fører til krevende avveininger mellom motstridende forpliktelser. En særlig utfordring er å balansere kontraheringsplikten mot kravet om å avvikle kundeforhold når kundetiltak ikke lar seg gjennomføre. Formålet med dette blogginnlegget er å belyse sentrale momenter i denne problemstillingen. La oss ta følgende eksempel: En kunde forsøker å hvitvaske midler fra svindel og narkotikahandel ved å gjøre kontantinnskudd i en innskuddsautomat utenfor bankens lokaler. Over en periode på flere uker eller måneder oppdager banken at kunden har gjort flere innskudd som totalt utgjør flere hundre tusen kroner. Når banken undersøker saken nærmere, mottar de verken tilfredsstillende svar eller dokumentasjon fra kunden. Etter flere runder med korrespondanse velger banken å avslutte kundeforholdet. Skaden er imidlertid allerede skjedd - pengene er nå inne i banksystemet. Det eneste banken gjør videre er å sende en melding om mistenkelig transaksjon (MT-melding) til Økokrim. Kunden går videre til en annen bank, uten at problemet i realiteten er løst. Har hvitvasking blitt forebygget? Har banken etterlevd sine samfunnsforpliktelser?
De-risking: En stadig vanligere praksis med samfunnsmessige konsekvenser
De-risking er en praksis der banker og finansinstitusjoner avvikler eller avviser kunder som anses å ha høy risiko for hvitvasking eller terrorfinansiering. Dette skjer for å redusere bankens egen risiko, enten for regulatoriske sanksjoner, økonomisk tap eller omdømmetap. I takt med økende regulatorisk press er de-risking blitt stadig mer utbredt. For eksempel avviklet DNB hele 1 483 kundeforhold i 2021, en økning på 60 prosent fra året før. Finanstilsynet har uttrykt bekymring for denne utviklingen, og advarer mot å stenge kunder ute fra banksystemet uten å vurdere konsekvensene. Daværende seksjonssjef Anders Schiøtz Worren fra Finanstilsynet fremhevet i 2021 betydningen av risikohåndtering fremfor kundeutestengelse, og påpekte at praksisen kunne føre til at enkelte grupper mister tilgang til grunnleggende banktjenester. Dette skaper samfunnsmessige utfordringer, særlig når disse ekskluderte kundene forblir utenfor det etablerte finansielle systemet og kan fortsette sin aktivitet uten overvåkning.
Den Europeiske Banktilsynsmyndigheten (EBA) har også uttrykt sin bekymring over praksisen med de-risking, med henvisning til de ekskluderte kundene. EBA framla i mars 2023 nye retningslinjer for å redusere uberettiget de-risking og sikre sårbare kunder tilgang til finansielle tjenester. EBA anbefaler at bankene i stedet vurderer alternative tiltak, som forsterket overvåking eller begrensede tjenester, fremfor ren utestengelse av høyrisikokunder. Dette sikrer at kunder fortsatt er en del av det regulerte finansielle systemet, der de kan overvåkes og om nødvendig rapporteres.
Juridiske rammer
De to sentrale regelverkene for problemstillingen er hvitvaskingsloven og finansavtaleloven. Som Høyesterett påpeker i HR-2024-761-A, pålegger hvitvaskingsloven de rapporteringspliktige fire hovedoppgaver:
Professor Jon Petter Rui (Universitetet i Bergen) påpeker i sin artikkel “Om bankers rett til avslag/oppsigelse og plikt til avvisning og avvikling av kundeforhold grunnet i hvitvaskingsloven”, at «hovedformålet med hvitvaskingsloven er at rapporteringspliktige skal fremskaffe mest mulig etterretningsinformasjon med høyest mulig kvalitet». Dette er Høyesterett enig i. «Rapporteringsplikten kan sees som lovens hovedforpliktelse, og kundetiltak, løpende oppfølgning og undersøkelse av mistenkelige forhold understøtter rapporteringsplikten.»
På den ene siden har bankene etter § 24 fjerde ledd plikt til å avvikle kundeforhold dersom kundetiltak ikke kan gjennomføres (se §§ 13–14). Dette er et konkret forebyggingstiltak som avskjærer kriminelles tilgang til og misbruk av bankens tjenester. Samtidig inneholder hvitvaskingsloven andre bestemmelser som kan virke motstridende. Et eksempel er avsløringsforbudet i § 26, som forbyr rapporteringspliktige å informere kunder om at de er under granskning. Dette skaper praktiske utfordringer - Hvor langt kan en bank gå i sine undersøkelser uten å bryte avsløringsforbudet? Bankene må forstå kundens formål og tilsiktede art, men de kan ikke stille for mange spørsmål, fordi det kan innebære en risiko for å bryte avsløringsforbudet. Blir kundeforhold avviklet uten at kunden får informasjon om den virkelig årsaken?
På andre siden har vi finansavtaleloven § 4-1 som stiller krav om kontraheringsplikt, som pålegger bankene og andre finansinstitusjoner å tilby grunnleggende tjenester til alle, med mindre det finnes saklig grunn til avslag. At det ikke lar seg gjøre å gjennomføre kundetiltak er i seg selv saklig grunn til avslag. Et sentralt poeng i Ruis artikkel er at dersom banker avvikler kundeforhold for tidlig, mister de muligheten til å overvåke kunden og rapportere mistenkelige transaksjoner. Dette kan føre til at hvitvaskingslovens formål om å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering undergraves. Økokrim er avhengig av kontinuerlig informasjon fra rapporteringspliktige aktører for å identifisere og reagere på økonomisk kriminalitet. Hvordan kan banker balansere plikten til å avvikle kundeforhold ved manglende kundetiltak med samfunnsansvaret og samarbeid med myndigheter for å bekjempe hvitvasking? Er dagens praksis med MT-meldinger til Økokrim og avvikling tilstrekkelig, eller kreves bedre mekanismer for samarbeid og overvåkning?
En balansegang mellom plikter og samfunnsansvar
“One of the great mistakes is to judge policies and programs by their intentions rather than their results” - Milton Friedman, 1975
Hvitvaskingsloven pålegger på den ene siden de finansielle aktørene å beskytte det finansielle og økonomiske systemet, blant annet ved å avvise og avvikle kundeforhold i de tilfeller der kundetiltak ikke kan gjennomføres. På den andre siden har vi finansavtaleloven, som inkluderer blant annet kontraheringsplikten, finansiell inkludering, samt forbud mot de-risking. En fellesnevner for disse påleggene og forbudene er samfunnsansvaret, som forplikter bankene til å tilby grunnleggende banktjenester som konto, betalingskort uten bilde (debetkort) og tilgang til nettbank.
Når forpliktelsene kommer i konflikt med hverandre, må aktørene veie risikoen for bot og omdømmetap som følge av brudd på hvitvaskingsreglene opp mot risikoen for omdømmetapet knyttet til kundehåndtering og kontraheringsforpliktelser. Balansen mellom etterlevelse av hvitvaskingslovens krav om avvikling av kundeforhold og finansavtalelovens krav om å sikre finansiell inkludering er ikke alltid lett å finne.
Det er ikke i bransjens interesse at en aktør uten videre kvitter seg med en mistenkelig kunde og overlater problemet til en annen. For den enkelte aktør kan det være en lettvint løsning å begrense seg til en MT-melding, men problemet for bransjen sett under ett består så lenge meldingene ikke følges opp.
De samme betraktningene som gjelder ved de-risking – at høy risiko må håndteres – bør også legges til grunn når forpliktelsene strider mot hverandre. For bankene betyr dette at det ikke er tilstrekkelig å følge regelverket, men at det også er nødvendig å vurdere de praktiske konsekvensene av tiltakene – både for personlige kunder og samfunnet som helhet.
Løsningen ligger i å håndtere risiko på en helhetlig måte, der både regelverkets intensjoner og faktiske resultater vektlegges. Dette krever bedre samarbeid mellom banker, tilsynsmyndigheter og andre aktører for å sikre at hvitvasking ikke bare rapporteres, men også effektivt forhindres. At tiltak må bedømmes ut ifra resultatene og ikke hensikten, er en nyttig betraktning for bankene og tilsynsmyndighetene bør vektlegge når de vurderer effekten av antihvitvaskregelverket på samfunnet.
Kilder:
DN 2021-11-23: Kraftig økning i kunder som kastes ut – DNB har avviklet 1483 kundeforhold i år
DN 2021-11-18: Finanstilsynet advarer bankene mot å kaste ut «skumle» kunder
Rui, Jon Petter, Om bankers rett til avslag/oppsigelse og plikt til avvisning og avvikling av kundeforhold grunnet i hvitvaskingsloven, Tidsskrift for forretningsjus nr. 1 2023, pp 2–49